Jeg elsker å gå på kino. Enten det er en spennende actionfilm, en romantisk komedie eller store episke filmer som Ringenes Herre. Å gå på kino er nærmest som en liten virkelighetsflukt, en time-out fra hverdagen. Og når filmen rører ved følelser hos meg, får meg til å reflektere over små og store utfordringer i livet, eller gir meg krampelatter så er jeg storfornøyd. I tillegg er kinobesøk noe du vanligvis gjør sammen med andre. Noe som er kjekt i seg selv.

I disse dager foregår det en revolusjon i Kino-Norge. Norske kinoer digitaliseres. De store filmrullene blir erstattet med datadisker. Det betyr i praksis at alle kinoer kan vise filmpremierer samtidig. Det er et stort framskritt og vil først og fremst bety mest for distriktene.

I dag er det slik at kinoene i de største byene får de nyeste filmene først. De mindre kinoene må deretter vente til interessen dabber av i byene. Det gjør at nyhetsinteressen rundt filmene ikke er så stor når de mindre byene og tettstedene står for tur. Men gjennom digitaliseringen blir nye filmer tilgjengelig for alle kinoene, samtidig.

Det er rundt 240 kinoer i Norge. Få land har så mange kinoer ute i distriktene. Dette er en villet politikk. Gjennom et stort spleiselag mellom stat, kommuner og den enkelte kino er digitaliseringen mulig. Målet er at alle kinoene skal være digitalisert i løpet av 2011.

Dette er en god nyhet for alle. Et godt kinotilbud i nærheten er viktig både for barn, ungdom, voksne og eldre. Gjennom digitaliseringen får vi fersk kinofilm til alle. Film er best på kino og enda bedre som ferskvare. Gled dere, alle filmentusiaster. Det gjør jeg.

Jeg sitter her med tårer i øynene og en stor vond klump i brystet. Nå har det skjedd igjen. En ung mann, akkurat fylt 20 år, har ikke fått det tilbudet han trenger for å få hjelp med sitt rusproblem. La oss kalle den unge mannen Per. Per begynte og ruse seg rundt 17 års alderen og har siden slitt med rusproblem.

Som stortingsrepresentant får jeg forholdsvis mange personlige henvendelser fra enkeltmennesker. Problemene kan være alt fra hvordan man skal søke for å få refusjon etter operasjon for overvekt, til henvendelsen jeg fikk i går fra to fortvilte foreldre som er alvorlig bekymret for sin narkomane sønn. Per er sønnen til dette foreldreparet.

Per er en helt vanlig gutt som dessverre leflet med narkotika i ung alder og ble avhengig. Heldigvis har han foreldre som stiller opp og står på for han. For å gjøre en lang og vond historie kort så har Per vært ut og inn av forskjellige behandlingsopplegg. Det meste uten særlig god virkning for Per.

Jeg har stor respekt for alle de dyktige og engasjerte menneskene som jobber i barnevernet og rusomsorgen. Jeg vet at de aller fleste virkelig er dedikerte i gjerningen sin. Men når en representant fra barnevernet møter opp hos Per, som har alvorlige rusproblem, med spørsmålet: “Vil du fortsatt være i behandling eller vil du ha en egen leilighet her i Asker?”. Da reagerer jeg. Det er flott med brukermedvirkning, men alle skjønner at et slikt spørsmål til en ungdom, som på det tidspunktet knapt erkjente at han hadde et rusproblem, nærmest blir som om du spør en ungdom: ”Vil du ha husarrest eller komme hjem når du selv vil om kveldene?”.

Firkantet lovverk og firkantet tolkning av lovverket
For noen uker siden, etter en periode med mye rusing, tok Per selv kontakt med barnevernet. Han var da motivert til avrusning, behandling og rehabilitering. Først ble det sagt at han skulle få plass til avrusning innen 1. september. Dette er etter min mening alt for dårlig. Per trengte akutt hjelp der og da når han var motivert. Foreldrene presset på og 6. juli fikk Per plass på en avrusningsavdeling i hjemkommunen for 3 uker. Deretter ønsket Per og foreldrene videre behandling og rehabilitering på et kollektiv for rusmisbrukere langt vekk fra hjemkommunen og hans tidligere rusmiljø.

I går skulle Per og foreldrene ha møte med behandlingsapparatet for å planlegge videre opplegg. Møtet startet med at en representant fra barnevernet sa at de gjerne skulle søke om plass på dette kollektivet, men at de ville legge ved en anbefaling om og ikke ta søknaden til følge. Begrunnelsen var visstnok at Per sin situasjon omfattes av to forskjellige lovverk. Dette resulterte i en gedigen nedtur både for Per og foreldrene hans. Kl. 1800 samme dag fikk foreldrene telefon fra avrusningsavdelingen. Per hadde mistet all motivasjon og skrevet seg ut av avdelingen sammen med to andre rusmisbrukere. Foreldrene vet nå verken hvor Per er eller hvordan han har det. De beskrev hvordan de hadde det med følgende ord:

”Det er sorg. Vi aner ikke hvor Per er eller hva han gjør nå.
Vi er maktesløse.
Vi er knuste.
Og jeg føler det er takket være Barnevernet og et firkantet regelverk som ble presentert på en elendig måte.
Fortvilelsen er større enn noen gang.”

Pers historie er ikke enestående
Historien til Per er dessverre ikke enestående. Mange foreldre med en narkoman datter eller sønn har opplevd akkurat det samme. Selv om det har skjedd mye positivt innen rusomsorgen de siste årene så er tilbudet langt fra godt nok. Det er ikke akseptabelt at narkomane eller alkoholikere som vil til avrusning må vente i ukes- eller månedsvis. Og det er heller ikke akseptabelt at man må vente på plass for videre behandling og rehabilitering etter avrusingen. Da begynner mange å ruse seg igjen, og avrusningen har nærmest vært bortkastet.

Alle tar det som en selvfølge at for eksempel hofteopererte eller hjerteopererte får komme direkte på rekonvalesent etter operasjonen. Der får de opptrening og veiledning for å mestre livet etter operasjonen. Veldig bra. Men hvorfor greier vi ikke å få til et helhetlig tilbud til de rusavhengige?

Stoltenbergutvalget
Torvald Stoltenberg har ledet et utvalg som har gjennomført en gjennomgang av rusomsorgen og narkotikapolitikken i landet vårt. Stoltenbergutvalget foreslår en rekke tiltak for å få et kvalitativt godt tilbud til rusavhengige. For dere som er interesserte så finner dere rapporten på denne lenken

Rapporten er nå ute på høring. Deretter vil Helse- og omsorgsdepartementet ta stilling til hvilke tiltak som må iverksettes for å forbedre rusomsorgen. Jeg har stor tro på at det kommer mye bra ut av dette. Men det vil dessverre ta tid. Fram til da ønsker jeg av hele mitt hjerte at alle som arbeider med rusavhengige møter disse og deres familie med en ydmyk og konstruktiv holdning, og strekker seg så langt som overhodet mulig for å imøtekomme behovene til disse fortvilte menneskene. Rusavhengighet er en alvorlig sykdom som må tas på det største alvor. Et skjevt ord eller en lite imøtekommende holdning fra hjelpeapparatet kan være det som gjør at den rusavhengige havner på kjøret igjen. Det var det som skjedde med Per.

Høyresiden i norsk politikk lokker med milliarder i skatteletter for å kapre velgere. Med store skattelettelser får vi mindre i felleskassa. Dette vil gå utover velferdstjenestene våre. En ny undersøkelse viser imidlertid at blant Høyres velgere så er en tredjedel villig til å betale mer skatt for å få bedre velferd. Kan det være årsaken til at Høyre ikke vil snakke om hvilke velferdstjenester de vil kutte i for å gjennomføre partiets programfestede skattekutt?

Høyres alternative statsbudsjett for 2010 inneholdt rundt 6 milliarder kroner i skattelettelser. Omregnet i velferd tilsvarer dette 1.200 sykehjemsplasser eller 12.000 elevplasser i skolen.

Kommer Jern-Erna tilbake?
Vi husker alle Jern-Erna som kommunalminister. Da ble kommunene sulteforet for at den høyredominerte regjeringen skulle kunne innfri sine skattelettelser. Jeg satt selv i kommunestyret i Sunndal den perioden. Jeg var da fast bestemt på å gi meg som kommunepolitiker fordi jeg følte det voldsomt frustrerende å kutte i viktige velferdstjenester som pleie og omsorg, barnehage og skole. Jeg ble imidlertid overtalt til å fortsette da vi hadde troen på regjeringsskifte med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ved roret. Heldigvis ville folket det slik også. Og vi kunne begynne å satse på viktige velferdstjenester igjen som full barnehagedekning, flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger.

Kommer Høyre og Fremskrittspartiet til makta vet vi at det blir kutt i velferden. Prisene på blant annet barnehage og SFO vil også fyke i været. Disse høyrepartiene skal nemlig innfri sine løfter om betydelige skattelettelser. Og Høyre vil neppe bruke mer oljepenger fordi de vet at det setter økonomien vår over styr med høyere renter og høyere kronekurs.

Vil vi ha det som i Sverige?
I Sverige har det vært borgelig regjering i noen år nå. Der har regjeringens skattekutt kommet de rikeste til gode. Mens de i den andre enden har kuttet kraftig i mange sosiale ordninger, blant annet i arbeidsledighetstrygda.

I Sverige er arbeidsledigheten på nærmere 10 prosent, mens den i Norge er på 3,5 prosent. Hvilken oppskrift virker? Skattelettelse eller velferdsutvikling? Jeg bare spør. Nå vil Erna Solberg, sammen med Frp, styre Norge etter samme modell som i Sverige. Ønsker du det?

De fleste land ser til Norge og lurer på hvordan vi har greid å bygge opp et så godt samfunn som det vi har. Her har vi tilbud om trygge og gode velferdstjenester til ALLE. Et slikt samfunn har vi fordi alle bidrar til felleskassa etter evne og mottar velferd tilbake etter behov. La oss fortsette med det.

Vi er mange som har latt oss engasjere i saka om den lille familien Navrud de siste ukene. Familien har hatt ei tøff og vanskelig tid etter vedtaket om utvisning av mor Laila Navrud på grunn av brudd på utlendingslova.

Jeg har ikke tall på hvor mange henvendelser jeg har hatt på denne saka. Folk har, med rette, vært kjempefrustrerte over at regelverket har vært slik at Laila Navrud blir utvist fordi hun har hatt en annen jobb enn den hun hadde tillatelse for. Selvsagt skal alle følge norsk lov, men når lovverket oppleves urimelig så må det endres. Dette vedtaket strider mot folks rettsoppfatning og det har de tydelig gitt uttrykk for. Jeg har selvsagt videreformidlet dette videre til politisk ledelse i Justisdepartementet.

Derfor er jeg svært glad for at folks engasjement er hørt. I går, under AUF sin sommerleir på Utøya, kunngjorde statsminister Jens Stoltenberg endringer i utlendingsforskriften. Endringen innebærer at man som hovedregel ikke skal utvise utlendinger som har arbeidet ulovlig i Norge i mindre enn to år, har barn i Norge som de skal bo fast sammen med og fyller vilkårene for familiegjenforening.

Justisdepartementet har tidligere varslet en vurdering av behovet for generelle endringer i regelverket når det gjelder utvisning av personer som har brutt utlendingsloven og som har barn i Norge. Dette ble vurdert i høringen til ny utlendingsforskrift som trådte i kraft 1.januar i år.

På bakgrunn av den varslede gjennomgangen besluttet altså justisministeren lørdag 17. juli at man vil endre reglene. Justisdepartementet foretar nå en generell endring i forskriften som vil føre til en liberalisering av utvisningspraksis i tilsvarende saker.

Justisdepartementet ber nå Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) om å stille i bero og utsette iverksettelsen av saker som omfattes av denne endringen. Det betyr at Laila Navrud får bli i Norge og at hun kan hente hjem sin eldste sønn fra Filippinene.

Behov for endringer i regelverket for familiegjenforeningssaker?
I forbindelse med Navrud-saka har flere gitt uttrykk for at regelverket i familiegjenforeningssaker er for rigid. Spesielt har disse påpekt at kravet om underholdsbidrag er for firkantet.

Et eksempel som jeg fikk fra en venn på Facebook er at utlendingsforskriften sier at sykepenger og studielån er godtatt som inntekt etter underholdskravet, mens arbeidsavklaringspenger ikke er det. Begrunnelsen vedkommende mente Justisdepartementet har for dette skillet er at arbeidsavklaringspenger er en midlertidig ytelse. Og som vedkommende sa: ”Det er jo i aller høyeste grad de to andre ytelsene også. Dessuten er det et merkelig signal å sende til de som er i diverse NAV-tiltak: Regjeringen tror liksom ikke at dens egen virkemiddelpolitikk i arbeidsmarkedet vil fungere”.

Et godt poeng synes jeg, og jeg vil selvsagt følge opp saka når Stortinget trer sammen etter sommeren. Til slutt vil jeg takke for det store engasjementet blant folk flest i Navrud-saka. Det er godt å vite at vi nordmenn står opp for urettferdigheter i samfunnet. Uttrykket som mange bruker om at vi ”er oss selv nok” står heldigvis til skamme. Fortsatt GOD SOMMER til dere alle!

Onsdagstreffet på Leikvin 14.juli hadde godt med besøk og folk koste seg i (det overraskende) gode været. Ettermiddagen var grå da vi startet, men snart sprakk skydekket opp og badet Leikvin i solskinn. Mange fant nye innbyggere til hagen sin blant planteloppene. HageQuiz var et populært tiltak og både små (og store) fikk testet florakunnskapene. Hele sju fornøyde vinnere fikk premier som var beregnet til aktiv sommerlek. Kort etter premieutdelingen var flere gevinster utpakket og tatt i bruk rundt om i den store hagen.

Bildeserie med 6 bilder — bla ved å trykke på pilene

Norske sjøfolk skal bli byttet ut med mannskaper fra Filippinene på fraktskipene som trafikkerer norskekysten Har Nor Lines bestemt.

Dette er ikke annet en sosial dumping, rederiet slipper på denne måten unna norske lønns- og arbeidsbetingelser. Det skjer til tross for at Norge allerede har en ordning med nullskatt for redere.

Norsk sjømannsforbund uttaler at det er stigende tendens til at norske redere bytter ut underordnet besetning med billigere utenlandske sjøfolk.

Hvor er Høyrepolitikerne – de som bedyrer at de er imot sosial dumping? Hvor er Fremskrittspartipolitikerne – som på uriktig grunnlag – har uttalt at de er det ”nye arbeiderpartiet”?
Selvsagt er de ikke der – de svikter underordnede arbeidstakere – det Nor Lines gjør er jo høyrepolitikk i praksis! Det er jo dette Høyre og Fremskrittspartiet vil!

Dette er EU sin overordnede politikk. Regjeringen lovte, da EUs tjenestedirektiv ble vedtatt implementert i norsk lovgivning, at det ikke skulle medføre økt sosial dumping. Nå får vi mitt oppe i det i full skala – selv om sjøfart ikke direkte rammes av tjenestedirektivet!

Hva slags kollektivt samfunnsansvar rederne tar? Rederne har oppnådd nullskatt i Norge! Næringsminister Trond Giske tok nylig med ”sjekkheftet – tilhørende hele den norske befolkningen” – og betalte ”piratpenger” i Asia nylig for blant annet å beskytte rederne (nullskatteyterne). Den norske stat brukte store summer (skattebetalernes penger) på deltakelse i piratjakt i Adenbukta for kort tid siden – dvs på å beskytte nullskatteyternes skip. Men Grådigheten kjenner visst ingen grenser for disse høyrefolk – og etisk og moralsk ansvar er totalt fraværende.

Men inntektene ved å operere i norsk farvann – det vil rederne ha. Da er vi visst vi nordmenn bra nok for disse grådige rederne!

Hvor lenge skal ”underordnede” arbeidstakere – de som er i yrker som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og lønn (formue) finne seg i å bli brukt som dørmatter av denne formen for høyrepolitikk – dvs EU sin overordnede politikk. Når vil det gå opp for det norske folk at høyrepartiene/ EU sin overordnede politikk er å fremdrive en ny underklasse/ fattigdomsklasse som de kan utnytte like kynisk som blant annet det nye mannskapet på Nor Lines!

Og hvor er regjeringen? Nå er det på tide å ta til motmæle mot denne grådigheten, samt fri flyt av kapital skatteparadiser i utlandet!

I dag har eg vore i Østfold og besøkt Sivilforsvaret i Moss og Linnekleppen skogbrannvoktartårn i Rakkestad. Å oppdage skogbrannar tidleg og handtere dei raskt når det oppstår er viktig. Og jobben som blir gjort av brannvesenenet, Sivilforsvaret og brannvoktaren i tårnet på Linnekleppen er imponerande.

Skogbrannar som spreier seg øydelegg raskt verdiar for millionvis av kroner. I tillegg inneber dei ein stor risiko for bustadområde og fritidseigedommar, og i ytterste konsekvens også for menneskeliv.

På Linnekleppen, 325 meter over havet, står det eit høgt tårn der skogbrannvoktar Per Evensen speidar ut over dei store skogar kvar dag i vekesvis sommarhalvåret. Vi var ein delegasjon som klatra dei 17 metrane opp dit i dag, med meir eller mindre skjelvande knær.

Mellom anna var representantar frå Sivilforsvaret var med, Bjørn Skatdalen og Jan Egil Henriksen. Trivelege karar med som er genuint opptekne av at Sivilforsvaret skal vera til god hjelp når skogbrannar oppstår. Vi fekk høyre om utstyr som langt i frå er tipp topp, og som burde vera utskifta. Å sørgje for pengar til betre utstyr blir ei viktig oppgåve for oss raud-grøne representantar i justiskomiteen framover.

Skogbrannar kan spreie seg skremmande raskt. Førebygging er derfor viktig. Oppmodinga til folk som ferdast i skog og mark er å vera særs forsiktige med bruk av eld.

Sunndal Hagelag har slått seg sammen med Marys Venner til onsdagstreff på Leikvin den 14.juli (kl. 17). Det blir mulighet for barna å delta på HageQuiz med fine premier, mens de voksne kan sikre seg en avlegger eller to til hagen. Frivillighetstorget ble som kjent avlyst pga været og vi har derfor en del planter/avlegger å selge.
Marys Venner står for salg av kaffe/kaker og loppemarked.
Velkommen til en trivelig ettermiddag!

I juni ble våre frukttrær invadert av åmer. De hang som juletreglitter fra alle greiner i både eple- og plommetreet, spiste opp alt som var av blomster og forlot trærne nærmest bladløse. Vi forsøkte å sprøyte med insektmiddel uten at det hjalp. Spyling av trærne hjalp heller ikke. Det blir ingen epler eller plommer i år…

I dag ble Busmarsjen arrangert for 20. gang. Marsjen er en historisk vandring i naturskjønne og spektakulære omgivelser i Sunndal kommune, omkranset av majestetiske fjell. Traseen går langs en gammel og nedlagt jernbanetrase høyt oppe i fjellsida. Jernbanetraseen er hamret ut med muskelkraft og dynamitt av anleggsbusen tidlig på 1900-tallet, i forbindelse med vannkraftutbygginga og bygginga av Aura-anleggene.

På avstand ser det ut som traseen ”henger i løse lufta” enkelte steder. Noe den selvsagt ikke gjør. Det er helt trygt å gå der og utsikten er helt fantastisk! Langs traseen er det satt opp skilt med bilder og tekst som dokumenterer historien. Det er fascinerende å tenke på at her var det brakker både for overnatting og bespisning for alle rallarene som hadde lange, slitsomme og farlige arbeidsdager oppe i fjellene. De gamle tuftene fra husene og svillene fra jernbanetraseen kan ses flere steder under turen.

Busmarsjen må være en av de flotteste turmarsjene i hele Norge. Men på grunn av forholdsvis lav deltakelse de siste årene varsler Aura Bedriftsidrettslag, marsjens arrangør, at årets marsj foreløpig er den siste. Det synes jeg er veldig synd. Og jeg lurer på hvorfor oppslutningen ikke er større. Er det på grunn av at marsjen arrangeres i fellesferien? Eller fordi den ikke er markedsført godt nok? Ikke vet jeg, men trist er det.

Vi nordmenn er et mosjonerende folk og er veldig glade i å gå på tur. Selv setter jeg stor pris på organiserte turer. Du kan melde deg på turer som du aldri har gått før, og slik slippe å være usikker på veien eller være avhengig av egen bil. Eller du kan delta på faste turmarsjer og samle på turer til fine deltakermerker. Men det aller kjekkeste med organiserte turer synes jeg er å treffe så mange mennesker. Og av en eller annen grunn så er alle du møter på tur alltid blide og hyggelige. ”Ut på tur aldri sur” er et ordtak som bokstavlig talt holder ord.

Jeg er lei meg for at historiske Busmarsjen nå kan være historie, og vil derfor benytte anledningen til å takke Aura Bedriftsidrettslag så mye for innsatsen og mange flotte opplevelser. Det er MYE arbeid å arrangere en turmarsj som Busmarsjen.

Jeg er sikker på at mange håper at Aura Bedriftsidrettslag ombestemmer seg og arrangerer flere marsjer fremover. Jeg kommer i hvert fall til å delta på Norges flotteste turmarsj – Busmarsjen – hvis så skjer.

For nærmere beskrivelse av Busmarsjen, se vedlagte lenke

Sylvi Listhaug (Frp) er i ferd med å bli desperat etter all motbør hun har fått for sine utspill om at strengere straffer vil løse all kriminalitet i Norge. Dette kommer tydelig fram i flere innlegg og debatter de siste ukene. Sist i et innlegg i Aura Avis 7. juli.

Her lovpriser hun USA og justispolitikken man fører der. Jeg håper for alt i verden at vi ikke får tilstander som i USA. Der har man blant annet en meget liberal våpenpolitikk, noe som medfører at de ligger i verdenstoppen i antall drap begått med skytevåpen. Flere stater i USA praktiserer også dødsstraff, noe jeg tar sterkt avstand fra.

Jeg er imidlertid enig med Listhaug i at et effektivt politi er avgjørende for å bekjempe kriminalitet. Derfor er det gledelig at regjeringens betydelige satsning på nettopp politiet nå gir gode resultat på flere områder.

Vi ser blant annet at vinningskriminaliteten går vesentlig ned, og at oppklaringsprosenten er på et historisk høyt nivå. Politidirektoratet har nylig lagt fram straffesakstallene fra januar til juni i år. Vinningskriminaliteten har gått ned med 7,4 prosent sammenlignet med første halvår 2009. Grove tyveri fra eneboliger har gått ned med 22,7 prosent, fra leiligheter med 18,7 prosent, mens ran har gått ned med 7,9 prosent.

Et annet eksempel på et mer effektivt politi er at antall anmeldte narkotikasaker har steget med 36,4 prosent. For de groveste sakene er økningen på nesten 50 prosent. Dette er også en god målestokk for politiets forbedrede innsats i kriminalitetsbekjempelsen. Disse eksemplene viser at Norge er på rett kurs og at tryggheten for folk flest er blitt bedre med den rødgrønne justispolitikken.

Jeg fastholder også at strengere straffer alene ikke løser samfunnets utfordringer med kriminalitet. Blant innsatte i norske fengsel i dag vet vi at 30 % har vært barnevernsklienter. 40 % har ungdomsskole som lengste fullførte utdanning. 70 % er arbeidsledige. 30 % bostedsløse og over 60 % har rusproblemer. Det hjelper ikke bare å gi disse menneskene strengere straffer og be de ta seg sammen. Samfunnet må i tillegg gi innhold i soninga slik at de straffedømte har muligheter til å bli rusfri, få seg jobb og bolig og dermed lettere leve et lovlydig liv etter soning. Slik blir samfunnet enda tryggere.

Politiet er viktig for folk i heile landet, men i mange politidistrikt er presset stort for å få lagt ned lokale lensmannskontor. Ein kan spørje seg om kva delar av landet som er så lite viktige at lovens lange arm ikkje skal nå fram dit.

Sjølv om det å leggje ned lensmannskontor må vedtakast i regjering, blir lokale lensmannskontor stadig tappa for oppgåver og stillingar. Folk som treng politi raskt får ikkje hjelp i tide. Eg fryktar at når tenestene deretter ikkje fungerer som dei skal, blir det lettare å leggje ned kontora. Slik sett er det som skjer i mange politidistrikt ei snikomlegging av strukturen.

Det å omstrukture og reorganisere er dagens mantra. Somme stader er det også greitt å slå saman kontor. Men å omstrukturere treng ikkje bety å sentralisere, og treng ikkje å innebera ei massiv nedlegging av lensmannskontor og politistasjonar. Den store IKT-satsinga som no etter kvart kjem i politietaten, vil redusere dei geografiske hindringane, og bør leggje grunnlaget for å styrke lensmannskontor i heile landet ved at ein flyttar ut oppgåver. Senterpartiet og regjeringa må derfor prioritere IKT-satsing i dei neste statsbudsjetta.

Å fjerne nærpolitiet er å ryggje inn i framtida. Vi ønskjer å styrke barnevernet og få til eit betre samarbeid mellom kommunale og statlege etatar. Forsvinn det lokale politiet, vil det ødeleggje for denne moglegheita i saker som er veldig viktige for barn og vaksne som treng god oppfølging og hjelp i vanskelege livssituasjonar.

Eg vil understreke at lokalt politi er viktig også i tett befolka område. Nærheit til tenestene, lokalkunnskap og førebyggende arbeid er viktig uansett om du bor i Stavanger, Tingvoll, Sula eller Ålesund. Såleis er det heller ikkje aktuelt for Senterpartiet å leggje ned lensmannskontor i folketette områder over ein låg sko.

Trim – inkludert fjellturar – kan gjera godt mot det meste i følgje avisene. Søvnproblem, høgt blodsukker, høgt blodtrykk,fedme, ja til og med mot arbeidsrelaterte og seksuelle frustrasjonar kan det gjera susen.

Eg skal ikkje påstå, i alle fall ikkje innrømme, at nokre av desse problema ligg attom sommarens store mål, men noko bra må det føre til. Eg har nemleg bestemt meg for å bli sprek, og det hovudsakleg ved å bestige mange fjelltoppar. Minst tjue fjellturar på minst ti ulike toppar er ambisjonen.

I går vart fjelltur nummer to gjennomført. Knyken i Surnadal, ein tur som tok 4,5 timar. Slikt inneber ein stor dose sjølvpining for ei som eigentleg er litt tiltakslaus og lat, og som er genetisk betre disponert for å få store bicepsar enn å vera uthaldande.

I dag braut eg meg på eit nytt fjell, denne gongen Hjelmen. Men i staden for å velje den oppmerkte løypa, ville eg ta ein annan sti. Surrehovud som eg er, rota eg meg sjølvsagt bort, og det innsåg eg først etter ein times gange.

Frå å ha vore nøgd med meg sjølv fordi eg overkom latskapen, vart eg surare og surare. For noko så bortkasta som å måtte stikke halen mellom beina og snu og ikkje kunne skrive namnet mitt i boka på nok ein fjelltopp.

I kveld sit eg og oppsummerer dagen, og kjem med litt godvilje fram til at turen var fin lell. For eg fekk sett ein flott setervoll og fin utsikt med fjellvatn. Og så vart det jo god trim, då. Så gjenstår det å sjå kva turen gjorde godt mot.

I dag er det nøyaktig hundre år siden Norge fikk sin første kvinnelige politibetjent. 1. juli 1910 ble Mathilde Henriksen ansatt ved Kristiansand politikammer. Henriksen var en dyktig og samvittighetsfull politikvinne. Spesielt kjent var hun for sitt engasjement for sosialt vanskeligstilte og de i samfunnet som av ulike årsaker hadde havnet på skråplanet. Selv etter at hun gikk av med pensjon ble hun ofte innkalt til å utføre politioppgaver (kilde: www.politi.no).

Da Henriksen gikk av med pensjon utløste det en heftig offentlig debatt om kvinnelig politi. Det var, som i de fleste likestillingskampene utover 1900-tallet, spesielt høytstående menn som var de største motstanderne av kvinner i manndominerte yrker og posisjoner. Politifullmektig Christian Wilhelm Rynning-Tønnesen uttalte: ”At ha en kvindelig politibetjent er at pynte sig med en blomst i knaphullet når man ikke har sko på benene!”. Har dere hørt slikt tullprat?!

Heldigvis møtte Tønnesen og hans medsammensvorne sterk motstand – blant annet fra kvinnesaksforkjemperne. De som argumenterte og arbeidet for at kvinner skulle kunne jobbe i politiet ble hørt. Få måneder etter at Mathilde Henriksen gikk av med pensjon vedtok Kristiansand formannskap at den kvinnelige politibetjentstillingen skulle opprettholdes og lyses ut.

Mathildes Etterfølgere
I dag har Agder politidistrikt et eget kvinnenettverk. Nettverket har de valgt å kalle ”Mathildes Etterfølgere”. Slik ønsker de å minnes det viktige pionerarbeidet Mathilde sto for. Det synes jeg er flott!

Mathildes innsats overfor mennesker med store sosiale problem viste seg å forebygge kriminalitet. Sammenhengene mellom forebyggende sosialt arbeid og kriminalitetsbekjempelse er godt kjent i dag. Men på Mathildes tid var ikke disse sammenhengene allment akseptert. Vi kan derfor si at Mathilde også var en pioner i utviklingen av forebyggende politiarbeid.

Likestilling
I dag er det helt naturlig at kvinner jobber i politiet eller i fengsler, er leger eller prester. Men i et historisk perspektiv har disse yrkene kun vært tilgjengelig for kvinner i få år. Vi har derfor mye å takke alle de kvinnene som på hver sin måte har kjempet for likestilling. De har gjort det mulig for kvinner av i dag å velge de yrkene vi ønsker.

I fjor ble det tatt opp 550 studenter på Politihøgskolen. Av disse var hele 40 % kvinner. Jeg er overbevist om at dersom Mathilde Henriksen hadde levd i dag så ville hun vært kjempestolt over at kvinnene har fått en så stor plass i politiet. Store deler av samfunnet i dag tar dette for gitt, men det hadde helt sikkert ikke Mathilde gjort. Det er derfor på sin plass at vi minnes Mathilde Henriksen sin innsats som den første kvinnelige politibetjenten i Norge.

I Møre og Romsdal markerte vi dagen med overrekkelse av blomster til to av Mathildes etterfølgere, nemlig politibetjentene Tove Anita Asp og Mona Kvernberg fra henholdsvis Sunndal og Nesset lensmannskontor:
Reportasje Tidens Krav

Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug var i et innlegg i Aftenposten 28. juni høyt på banen og slaktet norsk kriminalomsorg. Som belegg for sin slakt brukte hun gammel statistikk fra årene 2000-2005, da vi hadde borgelig regjering. Tallene da viste at hele 47,2 prosent av de som var dømt for kriminelle handlinger, begikk ny kriminalitet. Listhaugs løsning på tilbakefallene er strengere straffer.

Straff som virker
Etter at den rødgrønne regjeringa tok over i 2005, tok justisminister Storberget straks tak i flere uløste justispolitiske utfordringer. Det ble blant annet utarbeidet en omfattende stortingsmelding om kriminalomsorgen, ”Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn”. Hovedgrepet i stortingsmeldinga er å gi mer innhold i soningen, for å hindre at de som har begått kriminelle handlinger skal begå ny kriminalitet etter endt soning. Her kan nevnes behandling for rusproblem, utdanning og jobbtrening. Stortingsmeldinga er fulgt opp på flere av disse områdene.

Oppdatert Listhaug?
Dersom Listhaug hadde vært oppdatert, hadde hun fått med seg resultatene fra en stor nordisk undersøkelse om tidligere straffedømtes tilbakefall til ny kriminalitet, som ble publisert i mai i år. Den viser at Norge har den laveste tilbakefallsprosenten av alle de nordiske landene, den ligger nå på 20 prosent to år etter løslatelse. Resultatet viser at den rødgrønne justispolitikken gir gode resultat.

Det virker som om Listhaug og Frp sin løsning på kriminalitet er strengere straffer. Samfunnet skal selvfølgelig straffe de som begår kriminelle handlinger. Det er også viktig at straffa oppleves som streng nok i forhold til den straffbare handlingen. Også her har regjeringa tatt grep og sørget for at minstestraffen i alvorlige volds- og sedelighetssaker, som hovedsakelig rammer kvinner og barn, nå økes. Tidligere var eksempelvis minstestraffen for voldtekt 2 år, nå er den utvidet til 3 år.

Strengere straffer løser ikke alt
Strengere straffer alene løser ikke samfunnets utfordringer med kriminalitet. Svært mange av de innsatte i norske fengsler sliter med rus- og psykiatriproblemer, mangel på utdanning og bolig. Det hjelper ikke bare å gi disse menneskene strengere straffer og be dem ta seg sammen. Samfunnet må i tillegg gi innhold i soninga slik at de straffedømte har muligheter til å bli rusfri, få seg jobb og bolig og dermed lettere leve et lovlydig liv etter soning. Slik blir samfunnet tryggere.